Anonym:http://aashildusa.blogspot.com/2008_02_01_archive.html kan du kommentere i ett innlegg hvordan det forskjellige du nevnte i dette innlegget ble? Starter å nærme seg for oss utvekslingsstudenter to-comeI det innlegget skrev jeg blandt annet om drømmevertsfamilien min og om hva jeg gledet meg til. Ble det sånn jeg forventet? Det står jo at jeg gledet meg til for eksempel ny kultur, ny plass, high school, tradisjoner og så videre. Jeg kan vel si at det jeg skrev på den lista er det som har gledet meg mest, jeg har altså ikke skiftet mening om noe av det. Ingenting har vært skikkelig oppskrytt og jeg har hatt det kjekt med hvert punkt av det. Må likevel le litt av at jeg tok med små helligdager som "Veterans Day" på lista. Det var jo bare som en helt vanlig søndag og det er som å si at jeg gleder meg til Kristi himmelfartsdag. Det blir vel sånn når man gleder seg til noe. At man gleder seg til hver minste til, og når man først opplever det, så er det ikke så stort.
Hvis man leser plasseringsinfoen min, fikk jeg egentlig den familien jeg ønsket meg. To vertsforeldre på rundt 40 år, yngre vertssøsken der ei er 14 og en utvekslingsstudent fra Danmark. De er aktive, glade i sport, dyr, film og shopping. De bor i et stort hus i et barnevennlig område i solfylte Arizona. Høres ikke det bra ut? Selfølgelig er det fint, men hvis man går mer inn i det så vises det at det ikke alltid har vært like lett, med tanke på vertsforeldrene.
Se på vertsfamilien din som en helt vanlig familie og ikke en vertsfamilie. For når man tenker på den gjennomsnittslige amerikanske familie, så er alt ganske normalt og enkelt. De spiser middag foran TVen, reiser kanskje en gang i blant, har masse kjærlighet og gi, og har penger så de klarer seg. Det er sånne familier du kommer til, ikke de rike man ser på TV, om ikke du er heldig da! :)
Jeg fikk høre fra begynnelsen av at vi skulle reise mye. Jeg ble helt gira og forventet at jeg skulle rundt halve USA. Det ble aldri noe av vel og merke. Jeg har vært i Arizona og Hawaii, that's it. Jeg, og 90% av alle andre utvekslingsstudenter,
forventer at vi skal gjøre og se alt mens vi er her. Vi skal oppleve såå mye og besøke alle kjente plasser. De fleste amerikanske familier reiser ikke så mye, i forhold til det vi nordmenn gjør for eksempel. Så en stor skuffelse for mange av oss er at vi kanskje bare få se en eller to stater, mens vi forventet mye mer. (Jeg kunne egentlig ha vært i fire stater, hvis jeg ikke hadde hatt så masse uflaks, vel og merke).
Før jeg reiste tenkte jeg en del på
hjemlengsel. Jeg trodde at jeg kom til å få perioder der alt jeg ville gjøre er å reise hjem. At jeg ville slite, men at jeg kom meg alltid gjennom det på et eller annet vis. Det har aldri vært så gale. Jeg har hatt hjemlengsel og har det vanskelig til tider, men alltid hatt den tanken om at alt skal bli bra, så jeg har aldri tenkt "jeg vil hjem NÅÅÅ!".
Noe mange av oss trodde før vi reiste var at vi skulle på
ferie til USA. Vi skulle ikke bo her liksom, vi var på ferie og alt var perfekt. "Vi trenger ikke ta med oss bøker eller filmer, for vi har sikkert aldri tid til å se eller lese de". Haha. På MSN i begynnelsen var det også sånn "hææ? hvorfor er du på MSN, du er jo i USA, the land of opportunities!" Åneidu, jeg
bor her, skal love deg at jeg har tid til å kjede meg. Jeg visste liksom ikke at et år var så lenge. Jeg visste vel at det var lenge, men jeg forventet vel kanskje å ha det så travelt og såå kjekt hver dag at hverdagen ville gå kjempefort. Jeg tror jeg tenkte at det skulle bli lettere å komme inn i ting, enn det det virkelig var. Det tok meg ikke to dager å få et godt forhold til familien, massevis av venner og full timeplan. Ting tar tid. Jeg trodde vel at jeg skulle komme til USA og få et sånn type liv som om jeg hadde bodd her siden jeg var født.
Alt er lettere sagt enn gjort. Jeg visste vel om alt jeg vet om nå, men jeg visste vel ikke hvordan det skulle bli. For eksempel husregler. Jeg trodde det skulle gå helt greit. "Det er jo bare et år liksom :)". Det tar tid å bli vant med ting du aldri har vært borti før. Det vanskeligste har ikke vært reglene i seg selv, men bare det å leve innenfor en boks og hvis du går utenfor den lille boksen, er du screwed.
Alt i alt forventa jeg meg et år jeg aldri ville glemme. Et år som skulle bli knallbra, fylt med utrolig gode minner. At jeg skulle lære kjempemasse og at det ville hjelpe meg senere. Her hadde jeg helt rett for det er jo helheten som betyr noe.
Mamma nevner alltid når jeg har hjemlengsel om den gangen jeg sa at "det jeg gleder meg mest til er det å komme hjem og sitte igjen med den følelsen om at jeg har gjort det", og sånn føler jeg det enda. Jeg har alltid håpt ekstra mye på at jeg skal lære noe av dette. Men for å lære noe/bli bedre, må jeg jo ha vært gjennom noe "hardt". Kan ikke få muskler uten å trene/være gjennom noe vondt, vet du :p Og alle de "vonde" tingene er det som hjemlengsel, kultursjokk og alle andre vanskeligheter. Så det er liksom en selfølge man bare må gå igjennom for at helheten skal bli bra. :)
Innlegg
