...its not what you do, its what you dont do.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å prate med vertsforeldrene mine sånn at de forstår. Har hatt en teori om at alt kan fikse seg med kommunikasjon. Hvis de hadde forstått, hadde cirka alt blitt bedre, har jeg tenkt. Jeg har jo grått foran de så mange ganger, men de kan enda ikke se hva de gjør galt. Jeg har gitt opp. Noen mennesker er bare sånn og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg kan gråte, late som om alt er fint, si at de er verdens værste foreldre, skjelle de ut ... ingenting forandrer seg. Må bare holde ut.

Jeg synes det er feil å tenke "det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere" til de fleste situasjoner. Det funker så klart etter et par ganger, men når det foregår over lang tid, blir du bare svakere igjen. Når du ikke er vane med å være spesielt sterk og så deale med litt for mye enn det kroppen din klarer og er vane med, resulterer det bare negativt.. Både psykisk og fysisk. Kanskje du blir svakere enn det du var til å begynne med. Er så mye press til å være sterk hele tiden, men egentig.. er det ikke sunt. (yo)

It's not about what you say or what you do, it's what you don't say or do.

Takk for at jeg har fått mat, et tak over hodet, julepresang og et par fine minner sammen med dere :)

Ikke takk for alle "har du det bra?"-spørsmålene, klemmene, oppmerksomheten, kjærligheten, minnene, smilene, en mamma&pappa-erstatning som jeg ikke fikk.


Unnskyld for et negativt innlegg. Jeg får dårlig samvittighet når jeg skriver negativt, men det får bare bli sånn. Håper bare dere forstår at jeg har det bra selvom jeg klager over enkelte ting(les:vertsforeldre) Unnskyld for at jeg ødelegger det positive bildet til de kommende utvekslingsstudentene. Sorry, men du kan faktisk få dårlige vertsforeldre, sånn som det jeg fikk. Jeg har det bra fordetom. Takk.

Jeg SKAL på prom

Jeg hadde virkelig lyst til å dra på prom. Det var ikke en "jeg gidder ikke"-beslutning, så uansett hvor mye dere skrev at jeg måtte dra, kunne jeg ikke ha gjort så veldig mye med det. For jeg ville jo og jeg visste jo at det er en stor del av utvekslingsåret! Men funker dårlig å gå til prom alene. Jeg skrev jo at jeg visste at jeg kom til å angre, men det var lite å gjøre med det. Det var da dere skulle ha skrevet "prom hadde sikkert blitt kjempekjedelig uansett!! Hold deg hjemme!!"bare for å lyge for min skyld.

Men, jeg skal på prom. Jeg har stresssa meg ihjel i hele dag bare for å få det til og det var ikke lett! haha. Prom er stress, skal jeg si dere. Dette hadde jeg aldri fått til i Norge. Det folk planla for fire måneder siden, tok jeg idag, fire dager før prom. Idagtidlig hadde jeg ingen billett, ingen kjole, ingen date, ingen tilbehør, ingen skyss og så videre. Jeg snakka med folk og alle var sånn "hvordan kan jeg hjelpe deg?? du MÅ gå". Jeg elsker mine amerikanske venner. Spesielt takk til Ashlee, Ashley og Stevie. Haha :) Så nå er det fikset, sånn cirka. Selvom ikke alt blir.. perfekt(!) skal jeg på prom. Forventer ingenting, men nå kan jeg i alle fall gå.

So little time, so much to do.

Forresten. Jeg skal låne kjole av ei som er kanskje tjue centimeter lavere enn meg. Jeg vet ikke hvordan det skal gå egentlig. Og.. Idag stod rektor midt i skolegården med megaphone og ropte "step away from that girl!!" til all fysisk kontakt. God stemning

Eirik, storebror blir 20 idag. Grattis! :)
Bursdagshilsener er jo et must paa bloggen :)

Jeg skal ikke på prom

"ÅÅ, du er heldig som skal på prom!! Akkurat som på film!"

Nei, jeg skal ikke på prom. Jeg vet jeg er teit som ikke skal på denne store amerikanske tradisjonen, så ikke gjør som meg. Gjør det jeg ikke ville ha gjort, det er konklusjonen. Uansett, jeg skal først og fremst ikke fordi jeg var sein med planlegging for en gangs skyld. Enten skal vennene mine være hjemme fordi de er juniorer(de fleste juniorer venter til neste år) eller så skal de med typen. Så jeg er loner og hadde ingen å gå med. Joa, haha, jeg hadde noen å gå med, men det å ha en random date jeg aldri har sett før er dømt mislykket. I stedet for det skal jeg ha jentekveld med Korrie så skal vi på afterparty til prom senere. Herregud, jeg kommer til å angre som en gal senere.

Ska me leka??

Man er ikke voksen før man innrømmer at man er barnslig, er det noe som heter. Jeg kan egentlig lett innrømme at jeg er barnslig, men jeg har funnet ut at jeg er blitt skremmende kjedelig. Med kjedelig mener jeg litt for "voksen" og har ikke lyst til å kose meg med barnslige leker som pleidde å være såå gøy. Når jeg har fire vertssøsken som er yngre enn meg, er det så mange ting som er supergøy for de, mens jeg er mer skeptisk og sier nei. Partypooper! (?) (Haha, Juliane er bare ett år yngre enn meg, men hun er i alle fall gøy.) Vertsøsknene mine blir jo helt i ekstase når de finner hoppeslott når vi er på familiepiknik og melder seg på alt som er. Jeg vil også like det! HVA SKJEDDE MED DEN JENTA SOM VAR GATAS BESTE I PALLEGJØMSEL(ja, "Dåttål") OG SYNTES ALT VAR MORSOMT? Dette er ikke bra. Jeg vil ikke være ei veslevoksen nei-jente. Gi meg den barnslige lysten tilbake, det var mye kjekkere. Surt smilefjes.

På søndag ble jeg uvillig plassert i et voksenteam på jobb-pikniken til Pete. Fikk endelig lysten tilbake for femten minutter og tok leken mer seriøst enn de fleste. Jeg liker forresten ikke folk som sier de "er med bare for gøy". Det er aldri bare for gøy. Hæhæ!

LEKEEE!


Åshild vs vertsmor

Haha :) kuleste mannen i hele Maricopa!

Every day is another chance to turn it all around

Da jeg kom til USA var det så stor forskjell på kulturen at det var som et sjokk. Det var så utrolig mye å bli vane med og for å være helt ærlig har jeg enda ikke blitt helt vane med det. Selvom det bare er USA og vi har liksom sett alt om hvordan det er på filmene, er det stor forskjell. På noen områder var det som å komme til en helt annen verden. Det som er rett i Norge, er kanskje veldig feil her borte. Du vet aldri, så det er litt skummelt. Jeg tenkte over ting hele tiden i begynnelsen. "Er det lov å gjøre det? Er ikke det litt drøyt? Hvorfor gjør vi det?".

En av de største forskjellene på Norge og USA er den jeg elsker mest. Jeg liker måten folk snakker til hverandre og at de hele tiden viser kjærlighet. Det at samtalene starter med "hey love" og avslutter med "I love you". At vi klemmer minimum fem ganger daglig, haha. Jeg liker åpenheten og at alle er venner selvom de har kjent hverandre bare i fem minutter. Jeg liker at de fokuserer på det positive, istedet for det negative. At det er lov til å si noe fint om seg selv uten å være redd for at andre skal tenke stygt. At de kan tenke "så bra for henne at hun har blitt så god i fotball" istedet for "nå tror hun sikkert at hun er noe, ja". Jeg liker at det er lov til å tenke bra om seg selv, istedet for å måtte tro at du er ubrukelig.

Jeg gleder meg på mange måter å komme hjem til Norge. Det å spise en god norsk middag, gå på ski, være russ og se på fotball. Det er også noe jeg gruer meg litt til og er veldig spent på. Selvom det å spise fisk igjen kommer til å bli et herk, er janteloven noe som blir skremmende uvant og utrolig feil. Kanskje det blir som et nytt kultursjokk? Nå har jeg blitt vane med å være litt mer avslappet til sånne ting. Jeg kan nesten si hva jeg vil uten å tenke noe spesielt over det etterpå. Selvom det hørres veldig "ekkelt" ut, er jeg stolt av å være meg selv, mest fordi jeg har fått så mye selvtillit av å være her. Jeg kan si om jeg klarte noe fint i stedet for å holde kjeft. Jeg kan gi kompliment fordi det er kjekt å glede, istedet for å tenke "hvis jeg sier det tror hun sikkert at hun er kjempefin, æsj" og få det samme i retur.

Hørres ikke det bedre ut? Janteloven er jo som en uskreven regel i Norge, men heldigvis blir det bedre med tiden, selvom USA ligger langt foran oss. Tenk på cheerlaget mitt som ble state champions. Vi var helt syke med å feire og det var det eneste vi snakka om i ukesvis, uten å få noen stygge kommentarer. Det er jo rettogslett trist å leve et liv der du må tenke at du ikke er god nok og at du ikke duger til noe. Det at folk med gode karakterer er flau over det og at andre har negative tanker om en person som får en 6er på en prøve. Hvorfor er det flaut å være god? Ha tro på deg selv, lag planer for fremtiden der du strekker deg langt. Vit at du er god nok og vit hva du er god til og vær stolt over det. Vær snill med andre og smil, hele tiden. Målet er å gjøre personer glade og få opp selvtilliten. Fortell venninna de at hun ser søt ut idag og at kompisen scorte et fint mål idag, hvis det er det du mener. Du skal tro at du er noe, du skal tro at noen bryr seg om deg og du skal tro at du er flink til noe.

Jeg vet jeg har skrevet om dette tidligere, men jeg gir ikke opp. Jeg håper også dere skjønner at jeg ikke mener at det skal bli et "hei, se på meg!"-samfunn. Anyways, don't be afraid to be great. :)

Salsafestival

Today was a good day. Vertsforeldrene mine er ganske nazi til vanlig, men idag var de kjempesnille. Smil! Vertsmor kom helt tilfeldig inn på rommet vårt og sa at uansett hvor de kom til å bo neste år, er døra alltid åpen. Jess, de bryr seg! Vi tok turen til Pacana Park i femtiden på grunn av salsafestivalen. Var litt usikker på om det var salsa som i mat, eller dans, men det var visst mat. Flaks for meg! Hørres sikkert kjempekjedelig ut, men det var sosialt og morsomt, for sure. Mange folk fra skolen, fint vær, masse salsa, og ballspill i gresset. Jeg smilte og var glad hele tiden :) yeeah. Jeg har det ganske fint for tiden egentlig.

Imorgen skal jeg til Scottsdale på en piknik med jobben til vertsfar. Veldig Malcolm I Midten-aktig, hvis dere skjønner. Grillmat, ballonger, unger, baseball, leker og så videre. Kos!

Lockdown & facts

Lockdown på skolen idag. Like kos hver gang for oss utvekslingsstudenter som synes det er spennende med drama. Alle andre er bare "oh my god, agaain, jeez." Idag var det bare teaching lock down så vi kunne tilogmed sitte ved pulten, men kunne ikke gå utenfor klasserommet. Det var fordi de leita etter drugs&våpen, så ingen fare for noen skumle drapsmenn som gikk rundt på campus. Er jo det vi alltid tenker. Kom politier og en politihund som skjekket alle sekkene+bilene, så va var innestengt i første time helt til midten av tredje time eller noe. 16 stykk ble busta med drugs og det var flere som ikke ble tatt.

Randoms. Jeg liker å ha friidrett i gymmen, selvom jeg latterlig dårlig. Jeg liker ikke å vite noe interessant som ingen andre vet, men jeg kan ikke si det til noen. Jeg liker lange, seriøse& sarkastiske MSN-samtaler uten smilefjes.. Smilefjes er oppskrytt og upersonlig. Jeg liker søte Ida, for hun er så grei å snakke med. Jeg har en B i acting, no straight A-student anymore. Jeg har planer cirka hver helg til jeg stikker hjem. Vennene mine kaller meg for AshILD, mens familien for ASHild og en person er kul nok til å faktisk kalle meg Åshild. Jeg MSN-prata med Stina, Ida og Lars Eivind lenge idag, det var kos. Jeg har noen herlige venner som skriver blogg for å holde meg oppdatert. Jeg er glad og smiler masse :)

jeg liker det herlige blikket og de store brillene.

Hurra for selvironi!

23.april

Blitt litt mye snakk om cheerleading de siste dagene, men jeg gir meg ikke helt. For dette var vel den siste dagen med de, så da er det jo en viktig del av hverdagen. Vi har også en bankett når jeg tenker meg om, men da er vi liksom ikke på trening så det blir ikke det samme. Copa Cheer er jo de som betyr mest for meg i hele USA. For noen herlige mennesker. Jeg kan ikke annet enn å smile og le når jeg er sammen med de.

Koselig skoledag idag, som alltid. Selv om jeg sliter så max med allergi for tiden og cirka alle spør meg om hvorfor jeg ser så trøtt ut, hvorfor jeg ikke bruker sminke eller hvorfor jeg gråter. Ellers så fulgte jeg ikke dress code idag (hva kan man ha på seg i førti grader?), så når noen kommenterte det var det helt likt som å si "æsj, du kler deg som ei hore". Følte meg ekkel hele dagen, selvom klærne hadde vært helt normale i Norge.

Prom er på gang. Ikke gidd å spør meg om jeg skal en gang, det er en annen sak. Uansett, det er jo promqueen&king-valg ute å går. Plakater over hele skolen og hver dag i lunsjen er det studenter med microfon som har taler om hvorfor vi skal stemme på de og så videre. Ganske morsomt :) Jeg vet ikke hvem jeg skal stemme på en gang, for et par av cheerleaderne stiller. Skal i alle fall hjelpe Ashley med å lage plakater, så blir nok at jeg stemmer på henne. Heia Ashley !!

Var med Korrie hjem etter skolen og hang der litt før vi kjørte tilbake til skolen rundt 4tiden for å dømme selve cheer-auditionen. Skikkelig seriøst og viktig for alle sammen. Alt det de hadde lært på trening de to siste dagene skulle de vise fremfor seniorene, meg, en annen cheerleader som flytter + to trenere. De kom i grupper på tre så skulle de gjør alt fra hopp til dans. Det var skikkelig morsomt å dømme. Skikkelig "cheerocracy", som du ser i Bring It On. Blir spennende å se hvem som kommer videre imorgen :)


Her er jeg og jenta som gjør alt perfekt. Angie er den flinkeste cheerleaderen jeg kjenner og så blir hun kaptein neste år, uten at hun vet det :) I tillegg til å være ei av de beste vennene mine her er hun et av forbildene mine. Hun gjør jo alt perfekt og gir seg ikke før hun klarer alt perfekt! Godt eksempel er at vi hoppa lengdehopp hele 6.time idag, bare for å få best resultat av alle gymjentene på skolen ! "aldri bare for gøy!" :p

Tryouts - min siste tid som en Maricopa Cheerleader

Det jeg skrev igårkveld virket som et skrik om oppmerksomhet, men det var egentlig ikke meningen. Ville bare si hvordan det lå an og jeg får se hva som skjer fremover.

Utenom det er jeg lei meg. Lei meg på en god måte, hvis dere skjønner. Sånn "jeg vil ikke reise hjem"-følelse, og det ser jeg på som en kjempefin ting. Det å ikke ville reise hjem sier jo litt om hvor viktig dette året har vært for meg. Jeg burde egentlig fått denne følelsen mye før, men med tanke på at jeg ikke har vært så altfor heldig med vertsfamilien har lengselen til et bedre hjem vært viktigere for meg. Etter to fantastiske dager med cheerleaderne forstår jeg hva jeg vil savne! Men selfølgelig, jeg gleder meg kjempemye til å komme hjem også. Er en veldig blandet følelse, kan du si.

Jeg har altså vært på cheer tryouts de to siste dagene. Både emosjonelt og veldig morsomt. Jeg og seniorene har vært trenere, hjelpere og dommerer så det var jo veldig kjekt. Føler oss ekstra kule når vi sitter på siden og skriver ned hvem som er gode og ikke. Da har du høye tanker om deg selv ja, haha. Uansett, det var i alle fall supert. Maricopa Cheer kommer til å bli et fantastisk lag neste år, det har jeg tro på. Selvom mange av de gamle skal/har sluttet, er det mange nye talenter som prøver seg. Dette er ikke slutten for å si det sånn :)



Treneren min var så søt med meg, jeg ble helt satt ut. Iløpet av gårsdagen kom hun bort til meg flere ganger "Ashild, do you really have to leave? We really need you, love!". Aw, fint sagt tenkte jeg. Alle trenere sier det for å være høflig, men så begynte hun å nevne det litt for mange ganger. I tilegg til det hadde hun en søøøt tale om hvor bra uttøver jeg har vært. Null drama, engasjement og dyktighet... Smilefjes! Så ble det til "What do you need to stay?". Jeg visste ikke helt hva jeg kunne si, for jeg vet jo at jeg skal hjem. "He he, first of all, I need a host family", sier jeg, ikke fullt så seriøst. Coach nikker og smiler fint til meg. Ti minutter senere roper hun på meg "Ashild! I just got off the phone with your future host family!!" Jeg har en vertsfamilie som venter på meg. Haha, tror ikke treneren vår forstår helt hvordan det funker.



Diamond som bakbase, Angie som base, Desi som flyver, nye Samantha som flyver og nye Chelsie som front :) løv

Tryouts var ikke så vanskelig for de nye. De måtte lære seg en dans, et rop, motions og splitt hopp, så det tror jeg alle klarer fint. Coach har delt det nye laget i to grupper - competitive & spirit line. Altså et konkurranselag og et lag som bare cheerer på kamper. Konkurranselaget skal reise til både California, Utah og Texas så her er det ikke mangel på en ting. Jeg er en smule misunnelig. De neste varsity cheerleaderne på Maricopa High School blir som toppidrettsuttøvere.

Desi, Ariel, B-ro, Ashley og meg satt der å deppa en periode selvom vi var kjempeglade. Vi vil jo ikke forlate dette her. Alle var enige om at cheer var det som hadde gjort året mye bedre og så mimra vi en del. Haha, herlig. Fikk stuntet en del også. Var base og gjorde ting jeg aldri hadde gjort før :) herlichh.







Korrie som var syk og Åshild som var heelt makeupfri&fresh pga allergi. Oioi

"Ashild, you should stay!! Will your parents let you?"
"haha, I dont think so, but it would be mean to ditch all my friends and family to stay for another year."
"WE are your friends and family".


kjærlighet!


Nå skal jeg gå å gråte en tåre eller to så skal jeg smile meg i søvn.

Må forresten nevne at det er 40 grader her nå og vi løper rundt footballbanen i gymmen. god stemning!

Jeg stengte bloggen for noen timer idag. (OH NO!). Jeg visste ikke om det skulle vare noen timer sånn som det ble til, eller om det skulle vare for noen dager... eller bare for alltid. oioi

Jeg synes det er flaut å blogge. Ikke det at jeg åpner meg så veldig og skriver alt jeg føler, men det går utover meg. Selfølgelig skal det gjøre det, men jeg vet ikke om det er mer positivt enn negativt. Jeg synes det er skummelt at folk jeg ikke kjenner kan lese bloggen min og så "kjenne" meg. Det er så utrolig lett å drite seg ut. Hadde innleggene mine vært gjennomtenkt og godt skrevet hadde det vært noe annet, men sånn er det ikke. Avogtil skriver jeg noe som kan bli helt misforstått og det er jo ikke rart. Men jeg kan jo ikke forvente at hvis dere liker et spesielt innlegg, skal dere ta det seriøst og synes jeg er cool, men hvis dere ikke liker det og er uenig skal dere ta det med en klype salt. Derfor vil jeg ikke at det jeg bruker cirka ti minutter på å skrive skal være meg.

Hva gjør jeg når jeg er så avhengig av å blogge og skrive det jeg tenker, men jeg blir flau av å være den som skriver det?


yo :p