they'll never know

Nordmenn generelt, (eller dette er mest ment til norske ungdommer) er for naive. Av å bo i et så bra land som Norge forventer vi hele tiden at folk har det bra. Er det folk på min alder som viser at h^n ikke har det bra, tar vi ikke personen seriøst nok. Vi tror det er en periode og kommer med morsomme kommentarer som "cry me a river" og glømmer det. Se for dere en femtenåring vise at han sliter og har det generelt ganske dårlig; han blir jo stemplet som emo og får latter i respons. Vi forventer hele tiden at alle skal ha det bra og nyte livet de har. Vi forventer at folk skal være glade og være takknemlige for at vi er så heldige. Presset på å være lykkelig er faktisk ganske stort når vi tenker over det.

Dette ble litt klarere etter jeg kom til USA. Her lever de generelt ganske dårligere enn i Norge så det ble klarere å se hvor mye dritt ungdommer faktisk kan gå igjennom. Jeg kan tenke på personene jeg er rundt hver dag og lage en liste over alt det vonde de har opplevd. Vertssøstra mi for eksempel, mistet søstera, faren og bestefaren på et par måneder. Likevel kan hun bli behandlet som hun er ei helt vanlig jente som har et helt vanlig liv, for ingen skjønner vel helt hva hun går igjennom. Vennene mine, de jeg går i klasse med, de jeg går forbi hver dag uten å egentlig legge merke til, har så mye ingen andre vet om.

Hvorfor blir disse ungdommene som sliter blitt sett ned på? vi klarer jo ikke å ta de seriøst. Vi tror "emokiden" har komt i "fjortisperioden" og skylder på det og klare ikke se hva som egentlig skjer. Det er ganske lett å tenke på vennene sine og tro at ingenting er galt og alt er perfekt for de oppfører som om alt er fint - men hvordan kan vi egentlig vite hvordan folk har det når folk generelt ikke tørr å vise det fordi det blir sett på som en skam å ikke ha det bra?


oi, så seriøs jeg er nå.
jeg har det bra . har du det bra? :)