AI CÆN SPIK INGLISH VERY GUDD, JE?

Nå har jeg vært her i (nesten) 4 måneder og jeg har såvidt nevnt språket. For alt dere vet prater jeg norsk her i USA. For mange fremtidlige utvekslingsstudenter lurer på hvordan det er å snakke et annet språk i et år. Så tenkte dere kunne få høre litt om hvordan det går angående det der. Jeg har vel ikke skrevet så mye om det for det har egentlig aldri vært et problem eller noe å snakke om.

Før jeg reiste til USA var jeg vel helt grei i engelsk. Har alltid vært flink til å skrive; er vel like flink i engelsk rettskriving som norsk! Men muntlig derimot, der var jeg knalldårlig, spesielt det å snakke på direkten, men klarte alltid tjene inn sterke 5ere på fremføringer fordi jeg øvde. Jeg trodde aldri det skulle bli et problem å snakke engelsk i et år og det ble det aldri. I begynnelsen var det bare uvant, som alt annet var, men folka forventer nesten ingenting av deg som utvekslingsstudent. De forstår ikke at vi har hatt engelsk som fag siden barneskolen og at vi hører, ser og leser engelsk i media nesten mer enn norsk. Så alle blir overrasket at vi i det hele tatt snakker engelsk. Jeg sier likevel ikke at alt er perfekt og at jeg snakker flytende, for jeg surrer jo innimellom. Kan stoppe opp og glemme helt hva akkurat det ordet er på engelsk, og da blir hele fortellingen jeg sier ødelagt.

Du kan ikke regne med å komme til USA uten å ha en aksent, for det får du ofte høre, men folk pleier å like den. "Oh my goood, thats soo cute!" så det funker fint, men selfølgelig kan det være flaut innimellom. Spesielt noen episoder på cheerleadingtrening. Siden jeg er bakspotter må jeg telle og rope ut hva vi skal gjøre for resten av laget/gruppen. Det samme gjorde jeg i 7.klasse da den engelske uttalen min ikke var så mye å skryte av. "Cradle" ble til "creidøøl" med en norsk flyt på det, så det hadde jeg dessverre blir vant med å si, i likhet med "wånn tu tri fåår". Så det var alltid litt fliring i begynnelsen, men det var bare morsomt. Er ikke akkurat at de baksnakker deg og "haha, she is sooo weird, she cant even say THAT", men de bare mobber meg på en humoristisk måte. Det var akkurat likt som at når du er en unge lærer du "å du som metter" og ordene blir vel ikke helt rette og du bare vender deg til å synge det sånn.. Jeg vet enda ikke hvordan teksten virkelig er! Men nå funker det veldig fint. Jeg tenker ikke over at jeg prater et annet språk og aksenten er ikke så tydelig lengre.

Som dere sikkert har forstått er ikke den amerikanske skolen den beste. Det er jo grunnen til at "alle" amerikanere blir sett på som dumme. Jeg har jo nevnt at 70% av engelskklassen min stryker og at læreren ler når han leser igjennom alle stilene - så det er ikke så vanskelig å være på lik linje som de faglig, selv om det er på et annet språk. JEG får spørsmål om hvordan vi staver ord når de andre ikke har peiling. Det er sykt. Merker i alle fall at den norske skolen gjør det veldig bra når det gjelder engelsk, så det er rett og slett ikke så vanskelig språklig å være norsk utvekslingsstudent i USA. Det blir jo bare viktigere og viktigere å kunne snakke engelsk, selvom vi bor i Norge, så dette vil jeg sannsynligvis få en stor nytte av senere! :D