Tryouts - min siste tid som en Maricopa Cheerleader

Det jeg skrev igårkveld virket som et skrik om oppmerksomhet, men det var egentlig ikke meningen. Ville bare si hvordan det lå an og jeg får se hva som skjer fremover.

Utenom det er jeg lei meg. Lei meg på en god måte, hvis dere skjønner. Sånn "jeg vil ikke reise hjem"-følelse, og det ser jeg på som en kjempefin ting. Det å ikke ville reise hjem sier jo litt om hvor viktig dette året har vært for meg. Jeg burde egentlig fått denne følelsen mye før, men med tanke på at jeg ikke har vært så altfor heldig med vertsfamilien har lengselen til et bedre hjem vært viktigere for meg. Etter to fantastiske dager med cheerleaderne forstår jeg hva jeg vil savne! Men selfølgelig, jeg gleder meg kjempemye til å komme hjem også. Er en veldig blandet følelse, kan du si.

Jeg har altså vært på cheer tryouts de to siste dagene. Både emosjonelt og veldig morsomt. Jeg og seniorene har vært trenere, hjelpere og dommerer så det var jo veldig kjekt. Føler oss ekstra kule når vi sitter på siden og skriver ned hvem som er gode og ikke. Da har du høye tanker om deg selv ja, haha. Uansett, det var i alle fall supert. Maricopa Cheer kommer til å bli et fantastisk lag neste år, det har jeg tro på. Selvom mange av de gamle skal/har sluttet, er det mange nye talenter som prøver seg. Dette er ikke slutten for å si det sånn :)



Treneren min var så søt med meg, jeg ble helt satt ut. Iløpet av gårsdagen kom hun bort til meg flere ganger "Ashild, do you really have to leave? We really need you, love!". Aw, fint sagt tenkte jeg. Alle trenere sier det for å være høflig, men så begynte hun å nevne det litt for mange ganger. I tilegg til det hadde hun en søøøt tale om hvor bra uttøver jeg har vært. Null drama, engasjement og dyktighet... Smilefjes! Så ble det til "What do you need to stay?". Jeg visste ikke helt hva jeg kunne si, for jeg vet jo at jeg skal hjem. "He he, first of all, I need a host family", sier jeg, ikke fullt så seriøst. Coach nikker og smiler fint til meg. Ti minutter senere roper hun på meg "Ashild! I just got off the phone with your future host family!!" Jeg har en vertsfamilie som venter på meg. Haha, tror ikke treneren vår forstår helt hvordan det funker.



Diamond som bakbase, Angie som base, Desi som flyver, nye Samantha som flyver og nye Chelsie som front :) løv

Tryouts var ikke så vanskelig for de nye. De måtte lære seg en dans, et rop, motions og splitt hopp, så det tror jeg alle klarer fint. Coach har delt det nye laget i to grupper - competitive & spirit line. Altså et konkurranselag og et lag som bare cheerer på kamper. Konkurranselaget skal reise til både California, Utah og Texas så her er det ikke mangel på en ting. Jeg er en smule misunnelig. De neste varsity cheerleaderne på Maricopa High School blir som toppidrettsuttøvere.

Desi, Ariel, B-ro, Ashley og meg satt der å deppa en periode selvom vi var kjempeglade. Vi vil jo ikke forlate dette her. Alle var enige om at cheer var det som hadde gjort året mye bedre og så mimra vi en del. Haha, herlig. Fikk stuntet en del også. Var base og gjorde ting jeg aldri hadde gjort før :) herlichh.







Korrie som var syk og Åshild som var heelt makeupfri&fresh pga allergi. Oioi

"Ashild, you should stay!! Will your parents let you?"
"haha, I dont think so, but it would be mean to ditch all my friends and family to stay for another year."
"WE are your friends and family".


kjærlighet!


Nå skal jeg gå å gråte en tåre eller to så skal jeg smile meg i søvn.

Må forresten nevne at det er 40 grader her nå og vi løper rundt footballbanen i gymmen. god stemning!