...

Fra bloggen som Eirin, Stina og Hallvard har dedikert til meg

Dette tenker jeg på hver eneste dag. Tenk så rart hvis det kommet en pinlig stillhet når vi møtes igjen. Som om vi måtte bli kjent med hverandre på nytt og komme over den pinlige faktoren. Eller bare at vi finner ut at forandringene dette året er for store at vi vokser fra hverandre? hvis hvis hvis. Vi kjenner jo hverandre ut og inn, men er sikkert en del som har forandret seg, men sikkert ikke nok til å forandre noe, heldigvis. Jeg vet at jeg har forandret meg, men jeg vet ikke om det er til det bedre eller bare for mye.

NEI, screw that. Selv om jeg(vi) tenker at ting kanskje kommer til å bli forandret når vi møtes igjen, er (nok) sannheten at alt blir som før. Vi ler av det samme, vi snakker om det samme, vi er like gode venner som det vi var før. Jeg er sikker på at neste gjensyn blir som om vi har sett hverandre hver dag dette året.

Jeg har ikke blitt en typisk American High School Cheerleader. Jeg tror ikke at jeg er bedre enn dere bare fordi "jeg har vært så UTROLIG modig og har vært i USA alene i et år! Jeg vet MYE mer enn dere." Æsj, nei, lover. Jeg har ikke mistet den useriøse siden av meg, selvom dere har sett for lite til den. Jeg kommer ikke til å si "dude" eller "OMG" for det har jeg ikke hjerte til å si her en gang. Jeg er forsatt meg egentlig, Åshild Esperås, på godt og vondt. håhå