...its not what you do, its what you dont do.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å prate med vertsforeldrene mine sånn at de forstår. Har hatt en teori om at alt kan fikse seg med kommunikasjon. Hvis de hadde forstått, hadde cirka alt blitt bedre, har jeg tenkt. Jeg har jo grått foran de så mange ganger, men de kan enda ikke se hva de gjør galt. Jeg har gitt opp. Noen mennesker er bare sånn og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg kan gråte, late som om alt er fint, si at de er verdens værste foreldre, skjelle de ut ... ingenting forandrer seg. Må bare holde ut.

Jeg synes det er feil å tenke "det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere" til de fleste situasjoner. Det funker så klart etter et par ganger, men når det foregår over lang tid, blir du bare svakere igjen. Når du ikke er vane med å være spesielt sterk og så deale med litt for mye enn det kroppen din klarer og er vane med, resulterer det bare negativt.. Både psykisk og fysisk. Kanskje du blir svakere enn det du var til å begynne med. Er så mye press til å være sterk hele tiden, men egentig.. er det ikke sunt. (yo)

It's not about what you say or what you do, it's what you don't say or do.

Takk for at jeg har fått mat, et tak over hodet, julepresang og et par fine minner sammen med dere :)

Ikke takk for alle "har du det bra?"-spørsmålene, klemmene, oppmerksomheten, kjærligheten, minnene, smilene, en mamma&pappa-erstatning som jeg ikke fikk.


Unnskyld for et negativt innlegg. Jeg får dårlig samvittighet når jeg skriver negativt, men det får bare bli sånn. Håper bare dere forstår at jeg har det bra selvom jeg klager over enkelte ting(les:vertsforeldre) Unnskyld for at jeg ødelegger det positive bildet til de kommende utvekslingsstudentene. Sorry, men du kan faktisk få dårlige vertsforeldre, sånn som det jeg fikk. Jeg har det bra fordetom. Takk.